Tilgivelse er nøkkelen til et godt liv og derfor vil jeg i denne bloggen dele et utdrag fra et kapittel i min bok: Ta tak i livet ditt – før noen andre gjør det.
Går vi rundt som en tikkende bombe?
Tilgivelse er noe av det viktigste for å oppnå indre fred. Vi bærer alle på bevisste eller ubevisste følelser som vekker hat, nag og bitterhet. Du kan tenke deg at disse følelsene er noe som ligger og bygger seg opp inni oss, til det på en eller annen måte, i en eller annen form, til slutt vil eksplodere. Vi bruker iblant uttrykket «å gå rundt som en tikkende bombe». Tilgivelse er det elementet som kan frigi de følelsene som har bygget seg opp, slik at vi kan få det godt.
Tilgivelse er også noe av det som vekker mest motstand i oss, blant annet fordi vi har lært at enkelte ting er utilgivelige. Vi forstår rett og slett ikke hvorfor vi skal tilgi noen som har gjort noe vondt mot oss.
Hat og nag må elimineres
Hat og kjærlighet kan ikke eksistere i et menneske på samme tid, og ønsker vi tilgang til de ressursene som er tilknyttet kjærlighet og det gode, må vi eliminere hatet og det vonde. Det gjør vi på en god måte med tilgivelse.
På veien mot å finne igjen den følelsen som jeg hadde da jeg var nær døden, forstod jeg veldig fort at jeg måtte bruke teknikkene mine til blant annet tilgivelse. Jeg hadde mye hat og mange såre følelser i mitt liv som jeg forstod lå og tæret på meg fra innsiden. Men, og det var et stort men, at jeg måtte tilgi noen som hadde påført meg smerte, var en høy terskel å overstige. Hvis sant skal sies, ble jeg ganske provosert når det ble snakket om dette temaet. Jeg trengte virkelig å forstå og bruke tankene om helhet for å komme over provokasjonen.
Som ung jente ble jeg misbrukt av en lege over tid. Jeg ser for øvrig ingen grunn til å gå mer i detalj om dette. Alle kan forstå at et slikt overgrep bringer med seg mange og vonde sår. Jeg hadde allerede et par år tidligere blitt voldtatt av en voksen mann som også misbrukte sin stilling for å utnytte meg.
Det handler ikke om skyld
Mange av de følelsene jeg slet med, var blant annet skyldfølelse og et stort selvhat, noe som ikke er uvanlig etter denne type opplevelser. Det oppstår alle mulige tanker: «Hadde jeg ikke hatt på skjørt, så ville det ikke skjedd» eller «hvis jeg ikke hadde vært så tidlig utviklet, ville det ikke skjedd», og oftest er kritikken rettet mot alt vi ikke skulle gjort. Jeg var faktisk bare et barn, og så skal det snakkes om å tilgi voldtektsmennene? Et barn har jo ikke skyld i slikt, men ingen ting her handler om skyld.
Det handler om at jeg hadde opplevd det, og for at jeg skulle frigjøres fra disse tankene, måtte de bearbeides. Jeg kan skrike og rope og si at jeg ikke vil tilgi, eller jeg kan si: Ok, dette har i femogtjue år fått ødelegge livet mitt. Vil jeg la det fortsette å ødelegge livet mitt videre? For det er det jeg gjør ved å la det styre meg.
Må jeg tilgi?
«Må jeg?» sier noen. «Jeg vil ikke tilgi eksmannen min, for det fortjener han ikke!» Å, jo da, sier jeg, alle har fortjent tilgivelse. Hvis vi ikke kan tilgi andre, kommer vi aldri til å tilgi oss selv heller, og jordkloden vår vil aldri kunne bli et sted fylt av fred.
PS: Dessverre, er det mange som misforstår tilgivelse. Det handler i bunn og grunn om å fristille seg selv fra selvdestruksjon, slik at vi kan leve videre med indre fred i oss selv.
Det er mulig, når vi bare lærer hvordan vi kan gjøre det.
Deborah Borgen
Grunnlegger
