Jeg blir like engasjert hvert år når det nærmer seg 10. oktober. Da er det verdensdagen for psykisk helse, der det skal fokuseres på forskjellige temaer for å skape større bevissthet rundt mental helse.
Vi er opptatt av å ha åpenhet og opplysningskampanjer om psykisk helse, og det er vel og bra. Den mentale helsen vår har ikke blitt bedre, snarere tvert i mot. Selvmordsstatistikken for eksempel, har ikke gått vesentlig ned fordi vi bruker én dag i året til å sette fokus på mental helse, ei heller medisinering. Det vi virkelig trenger er å ha opplysningskampanjer om hvordan vi faktisk kan bruke egne ressurser til å ta tak i egen mental helse, slik at vi kan klare å håndtere de forandringer som livet gir oss. Vi må lære hvordan vi får den faktiske endringen, og ikke bare snakke om det.
For å få en endring må vi gjøre en endring! Nå er det på tide at vi setter fokus langt dypere enn på ytre endringer.
Selv møtte jeg veggen for mer enn tredve år siden. Oppsamlede vonde opplevelser som ikke var bearbeidet eller tatt tak i, fordi jeg ikke hadde lært noe om hvordan. Følelsesmessig fortvilelse og ikke kunne se noen løsninger, fører til desperasjon. Jeg ba det offentlige om hjelp, men ble sendt hjem igjen. I min desperasjon etter hjelp, satte jeg meg ned og nektet å forlate psykiatrisk avdeling før jeg ble innlagt. Jeg ble lagt inn og sendt hjem etter én uke, med en epikrise hvor det stod at de hadde ikke noe å bidra med for jeg hadde en stor forståelse om egen situasjon.
Jeg ble tilbudt tabletter og psykolog. Etter et møte med psykologen forstod jeg at hans tilbud ikke var et tilbud for meg. Jeg skulle sitte å prate om det jeg ville, men han ga meg ingen feedback. Det jeg trengte var en som kunne gi råd om hva jeg kunne gjøre og noen teknikker jeg kunne ta i bruk, og ikke bare sitte å fortelle om vonde minner og hendelser jeg hadde vært gjennom. Tabletter var heller ikke løsningen, da de var bare symptombehandling og ikke gjorde noe med de faktiske årsaker. Følelsene ble egentlig bare undertrykt men ikke bearbeidet. Veien til selvmord var like kort som tidligere, og desperasjonen like stor.
Jeg var på overflaten en vellykket person med en god økonomiutdannelse og et familieliv med små barn. Og det var nettopp barna som holdt meg fast. Jeg hadde i denne perioden en nær-døden opplevelse som skulle endre mitt livssyn for bestandig, men også være den hendelsen som ga meg kraft og mot til å søke nye måter å gjøre ting på.
Det tok meg mange år med egen utvikling og forskning av prinsipper som lå i de forskjellige teorier i vitenskapen, før jeg endelig kunne forstå hvordan jeg kunne bruke allerede eksisterende ressurser i meg selv til å håndtere følelsene jeg hadde. Jeg brukte all min tid til å utvikle teknikker som kunne hjelpe meg til en god mental helse, og i dag bruker jeg livet mitt til å dele teknikkene og prinsippene jeg så underveis.
Selv om du tenker at den mentale helsen ikke er viktig for deg fordi du har det veldig bra nå, så vil vi alle på et eller annet tidspunkt møte livets forandringer. Det kan være bytte av jobb, samlivsendringer, sykdom/død i familie eller andre krevende endringer. Da vil situasjoner kunne bli overveldende fordi underliggende ting vi ikke har tenkt på eller skjøvet unna, bli trigget og kommer til overflaten.
En av grunnene til at jeg blir så engasjert i dette tema er fordi vi har ikke kommet så veldig langt på tredve år i vår utvikling og kunnskap om menneskets mentale helse. Og nå vet jeg mange vil reagere, men før du reagerer så se på resultatene vi ser i samfunnet. Flere og flere unge mennesker sliter, og blir satt på lykkepiller eller sendt til psykolog. Noen mennesker kan fortelle meg at de «koblet av» med alkohol etter en stressende dag og at det har endt med misbruk. Hadde vi bare lært å stille spørsmål om hva vi «kobler av» fra, og i tillegg hatt teknikker for å gjøre noe med årsaken. Det kan vi gjøre noe med i dag. Vi kan lære å håndtere stress og press i hverdagen.
I min iver etter å dele teknikkene som hjalp meg til varige endringer og en god mental helse, ba jeg Statsministeren om et møte. Jeg fikk ikke det, men jeg fikk femten minutter med en statssekretær. Jeg dro av gårde til Oslo med foreløpig dokumentasjon på forskningen som er gjort, og med mer enn tre hundre referanser fra mennesker som også hadde gjort store endringer i livet sitt ved hjelp av DB-System®. Jeg ville i hvert fall sørge for å informere om at det finnes nyutviklede måter å trene hjernen på, som hjelper oss til å håndtere frykt og angst på en ny måte.
Som jeg nevnte innledningsvis er det vel å bra med åpenhet og å sette fokus på vår mentale helse, men nå må vi gjøre mer enn å snakke om det. Vi må være villig til å tilegne oss ny kunnskap om hjernen og dens måte å fungere på, slik at vi ikke går i de samme «sporene» igjen og igjen. Ved hjelp av hjernetrening kan vi endre gamle spor, som vil hjelpe oss med en annen atferd i hverdagen vår. Noen sitter ennå i gammel kunnskap og sier at vi kan ikke endre på ting som har vært, og det er helt riktig. Det vi endrer er følelsene rundt det som har vært og hvordan vi ser på det. Slik kunne jeg endre mitt traumatiske liv, i stedet for å forbli et offer eller en del av statistikken.
Deborah Borgen
Grunnlegger
